lørdag 3. oktober 2015

Lek mer!

Om å bygge lek som forsterker.

Jeg føler endelig jeg begynner å få til en god lek med Yme. Hun kom til meg 16 uker totalt uten interesse for leker/gjenstander. Livet før Norge bar preg av veldig lite stimuli, hvertfall i et lek/gjenstandsperspektiv.

Etter jeg hadde prøvd å få til lek med henne de første gangene innså jeg at jeg hadde en jobb foran meg.

Det som er viktig er at lek skal være gøy for hunden. Det må altså stimulere belønningssenteret i hjernen. Og hva er egentlig lek? Jo, det handler om å jakte, fange, kampe med og kanskje drepe et bytte. Det er altså dette jeg måtte prøve å stimulere. Det er ikke nok at hunden holder i enden på leka fordi det er bedre å holde i den enn å få den slengt i trynet. Leka er noe hunden skal ha lyst på, veldig lyst på. Først da snakker vi om at det er belønning.

De første gangene jeg introduserte en leke for Yme sto hun bare å så på. Hun skjønte ikke greia i det hele tatt. Hvis jeg løp avgårde med den hengende etter meg, løp hun fordi hun ville være med meg. Leka hadde null verdi, og jeg kunne like gjerne holdt i en vaskebøtte eller steikespade.




Så, hva gjorde jeg?

For det første. Begynn med dette når hunden har vært i ro i mange timer, gjerne kjedet seg litt, og koker over etter å finne på noe. Ikke gjør det på slutten av en treningsøkt, rett etter en lang tur el. Begynn på et sted hvor du ikke har tusen andre konkurrerende ting (andre hunder, ukjente lukter osv.) Ofte kan stua hjemme, eller hagen være fint.

Jeg har ingen step by step plan, for jeg har jobbet med mye om hverandre i forsøk på å finne små "hull" jeg kunne nå inn til henne på. Dette er hvertfall greier vi har gjort:

Hold lekene hellig. Ikke la hunden leke i tide og utide. La lek skje sammen med deg. La hunden bli sulten på lek!

Jeg har lekt med Enya. Enya elsker kamp, apportlek, jaktlek, you name it. Yme har vært løs. Yme ser opp til Enya, og etterhvert ble den sosiale greia mellom meg og Enya i kampen noe hun viste større interesse for. Jeg har brukt apportlek med tennisballer i håp om å vekke et konkurranseinstinkt i Yme. I det minste klare å bygge opp litt stress i henne. I disse lekene har jeg totalt oversett den hunden som ikke er med å kjempe om byttet (leka, ballen). Den som blir med på leken får ha det kult med meg, den som ikke jakter går (sosialt) sulten.

Jakt er noe av det første jeg ville prøve å trigge. Altså, snike seg inn på byttet. Her er en leke med ball, pip, pels og ikke minst langt tau gull verdt. Dra den gjennom gress og lyng, simulere et bytte på flukt så godt det går. Håpet er at hunden skal gripe. Det er ikke et mål i seg selv at hunden skal vinne eller klare å ta byttet hver eneste gang. Er du ikke rask nok, slipper byttet ditt unna selvsagt. Her må lista gradvis legges høyere. Hvis Yme har vært for treg, er det jeg som vinner byttet. Det er stor stas for meg, og Yme må se på at jeg leker med leka. Piper i den, kaster den i lufta og gjør stor stas ut av jeg vant, og ikke hunden.

Når man har fått til jakt, er man godt i gang. Når vi kom dit at Yme hadde lyst til å ta tak i leka, var jeg i begynnelsen ganske rask på å slippe det lange tauet. Poenget med et langt tau, er for å unngå å legge sosialt press på hunden. Det er lettere å krangle på internett enn ansikt til ansikt :) Jeg har gjerne stått med ryggen til hunden i tillegg. I begynnelsen skal ikke jeg være et hinder, i begynnelsen er det hund vs bytte så langt det lar seg gjøre. Det sosiale aspektet får fokus etter dette.

Gradvis blir kampen vanskeligere for hunden å vinne, og i de kampene hvor presset eller belastningen er størst, og hunden holder, vinner den. Her er det hele tiden en hårfin balanse mellom hva som er passe og hva som er for mye.

Med belastning eller press, mener jeg mer konkret: Det kan være at jeg står med ansiktet til, at jeg lener meg litt mot hunden, at jeg løfter en hånd mot hunden, tar på hunden, klapper den hardt, drar hunden mot meg, løfter hunden av bakken etter leken osv. Det jeg har ramset opp her er eksempler jeg har brukt ganske suksisvt. Den minste trusselen står skrevet først osv. Det kan også være mellomnyanser mellom disse, eller kombinasjoner av de som står listet opp.


Vi tar et konkret scenario. Jeg har fått en hund som griper og holder byttet når jeg står med ansiktet mot hunden og lener meg litt over den. Jeg prøver så å trekke hunden mot meg i leka. Hvis hunden slipper byttet, vinner jeg. Hvis hunden kjemper imot når jeg trekker den mot meg, slipper jeg gradvis ut tauet og lar hunden vinne. Hunden lærer etterhvert at den som kjemper hardt nok, vinner til slutt. Hvis den ikke kjemper, forsvinner byttet. Jeg klarer på et vis å bygge opp et ressursønske hos hunden. Når hunden vinner, bøyer jeg meg ned for skryt og klapp. Jeg kan så prøve å ta tilbake leka ved å nappe litt i tauet. Viser hunden fortsatt lyst til å beholde leka, får den det.

En naturlig del av lek er en slippkommando. Jeg ønsker så lite konflikt i leksituasjoner under oppbygging av leken som mulig. I begynnelsen bruker jeg aldri "slipp". Jeg lar heller hunden tape i de situasjonene den ikke er heit nok, og lar den jobbe for å få et nytt forsøk på vinne kampen. I de kampene hunden vinner, kan jeg gå inn og prøve å vinne tilbake leka f.eks via et napp i tauet i et uoppmerksomt øyeblikk. Jeg kan også ta tak i halsbåndet, kaste vekk leka fra hunden, slippe hunden, løpe førstemann til leka og vinne den selv. På den måten får jeg leka tilbake, og jeg får hunden enda mer gira på å vinne neste gang.

Når slippkommandoen skal læres inn har jeg først etablert en kommando for å ta leka: "ja!" "okei!" eller lignende. Igjen, dette begynner jeg først med når hunden har en skikkelig god lek! Under leken, bli passiv, hold leka stille, gjerne inntil beina dine. Hunden vil nå slippe av seg selv. Si "slipp" rett før hunden slipper, si "ja!" med en gang og sett igang leken igjen. Jakt og kamp er artigere enn et dødt bytte som sitter fast, og for å få tilgang til lek må hunden slippe. Dette skjønner de som regel fort!

Ut og lek!