søndag 22. mars 2015

Hei, vi er tilbake! Og vi har tenkt oss igjennom taket!

Kanskje man skulle tatt opp igjen bloggingen? Det er masse som skjer nå, og det er alltid så gøy å bla seg tilbake for å lese hva som har skjedd. Hvor man engang sto, og hvor man befinner seg i dag.

Det har hendt litt forskjellig. Jeg husker ikke hva jeg skrev sist, men hvertfall så:

Ble Enya godkjent gjeterhund som klassevinner på 82 poeng på en prøve i Rakkestad i høst.

Etter dette fikk Enya konstatert hjertesvikt med lungeødem (veske i lungene). Det var noen tunge dager. Jeg har aldri følt meg så maktesløs. Man vet ikke hvor lenge en hund vil leve med denne diagnosen, man vet bare at veien nedover går raskere med en stor hund enn en liten. Hun ble satt på medisiner, og enn så lenge så responderer hun godt på disse. Tusen takk til Hanna på Skedsmo Dyreklinikk for supergod oppfølging!!

Vi har hentet hjem lille Yme fra Irland. Hun er min nye konkurransehund. Hovedsaklig skal hun trenes til gjeterhundprøver, men hun viser allerede gode takter i sporet så det er godt mulig jeg kommer til å starte i bruks med henne også. Foreløpig har vi bare fokus på miljøer, kos, lek og utvikling av forsterkere.

Hun kommer fra gjeterhundlinjer som er kjent for å være tøffe, krevende og "forward" sammen med en vanvittig arbeidskapasitet. Hun går tilbake den kjente hunden Bobby Dalziels Wisp. Yme selv har svært mange likhetstrekk med Wisps sønn, Cap.

Jeg er svært fascinert av Wisp. Jeg liker hunder med guts, meninger og handlekraft.
"Wisp hadde to eiere før han havnet hos Bobby Dalziel. Under en av de første treningene med Wisp slo Bobby pisken i bakken, og Wisp forlot da saueflokken, løp opp bakken, og beit seg fast i Bobby."

"Hello, my name is Crazy and I'm here to win!"



Hvorfor i all verden har du kalt hunden din Yme?

Ifølge den norrøne skapelsesmyten fantes det i begynnelsen ingenting. Det eneste som fylte verdensrommet var Kulde og Varme. På den ene siden, i nord, lå Nivlheim, med frost og tåke. På den andre siden, i sør Muspelheim, et hav av frådende flammer, som ble voktet av Surt. Mellom dem var det ingenting. Bare et stort, bunnløst svelg, Ginnungagap. Her, i dette veldige tomrommet – midt mellom lys og mørke – skulle alt liv få sin begynnelse, i møtet mellom is og ild. Langsomt begynte isen å smelte, og formet av kulden, men vekket til live av varmen, oppsto det et underlig vesen – et veldig Troll. Trollet var tvekjønnet, og dets navn var Yme. Større kjempe skal aldri ha levd.