søndag 20. juli 2014

Jeg har verdens fineste jobb.

Et blekt ansikt møter meg på vei ut. Hun er tom i blikket og øynene er fylt av tårer som renner i strie strømmer. Hun sier minimalt, men hun trenger ikke si noe heller. Hun har nettopp bestemt seg for at det aller kjæreste hun har, og det aller vakreste hun vet om, ikke lenger skal leve. Denne hunden som har fulgt henne gjennom 14 år, har så dårlige prognoser, og så mye smerter, at hun har valgt å sette seg selv til side for å la hunden få slippe. Jeg vet at alt er svart og tomt, og at ingen ord kan trøste henne. Sorgen er bunnløs. Hun betaler og går ut, og jeg går inn på konsultasjonsrom nummer 2.

Der har det kommet inn et helt valpekull. Rommet er fylt av latter, røde kinn og seks lubne valper som snart skal få helsesjekk og vaksine. To av de har sovnet på gulvet, èn gnager på ledninger, og resten står på bordet. De spiser godbiter og venner seg til håndtering av fremmede. Oppdretter forteller stolt om valpekjøperne som gleder seg til å overta herlighetene, og jeg får plutselig beskjed om å hjelpe til inne på røntgen.

Der inne ligger det hund som skal tas bilder av fordi den har begynt å halte. Eier vil finne ut av hvorfor, for hun har store planer for denne hunden innenfor både trening og avl. Vi tar flere bilder, og alle bekrefter at hunden har så dårlige hofter at den antagelig ikke vil bli så gammel, at belastning må begrenses og at den må gå på sterke smertestillende de få årene den har igjen. Hunden vil aldri bli en brukshund, den vil i beste fall få noen få år som familiehund. Eierens fortvilelse er endeløs.

Sånn svinger dagene på klinikken, og sekundene mellom endeløs lykke og bunnløs sorg kan være få. Kontrastene er store, og på noen dager går man fra ende til ende på lykkeskalaen flere ganger. Man får oppleve hvor sårbart, vakkert og brutalt livet kan være på samme tid. Jeg har verdens fineste jobb.