mandag 6. mai 2013

Ukjente spor!

Å gå spor man ikke kjenner er utrolig lærerikt!

Når man legger spor selv vet man hvor man har gått, man vet omtrent hvor belønningen ligger, og man vet hvor langt sporet er.

På søndag gikk vi to helt ukjente (skogs)spor som var 1 og 2 timer gamle. Det eneste jeg visste var at sporet omtrent var 500 meter, og begynte ved en sløyfe. Bortsett fra dette lå det ingen føringer for underlag eller terreng. Her måtte jeg bare sette Enya på sporet og stole på henne. Det er en større utfordring enn man tror :)

"Her har ikke sporleggeren gått, nå har vi gått av"
"Her kan det ha gått andre, nå følger vi sikkert et annet spor"
"Kanskje hun har glemt å slå på nesa"
"Jeg tror at utgangspunktet for sporet er til venstre for oss nå, derfor er det veldig lite sannsynlig at sporet går til høyre"

Det viste seg på begge sporene at det er Enya som sitter på kompetansen her, og at jeg burde holde meg til det jeg kan: Gå bak i lina og holde kjeft.

Sporet vårt blir bedre og bedre. Hun jobber stadig mer i sporkjernen, og mer konsentrert og konstruktivt. Mindre bein, mer nese. Det liker vi! Fokus fremover blir ukjente skogsspor med lengde fra 500 meter, med minst 2 timers liggetid.

Få ting er så givende som å kjenne trykket i lina ved påsett, hunden som sjekker terreng, sjekker bakspor, velger rett og kommer til belønning til slutt. For oss er det jo ingen ting der, bortsett fra skogbunn. Hundens nese, og hvor rå den er ligger så sinnsykt langt utenfor hva jeg klarer å fatte nå.

Ennisbennis, flinka!