lørdag 15. januar 2011

Betinget stillhet

Jeg har vært på en del kurs, og veldig ofte er det snakk om viktigheten av å rose hunden. Jeg er ikke på noen måte imot ros, men veldig ofte, særlig etter øvelser er satt sammen, er rosing og annen "skravling" under trening bare ødeleggende.

Jeg skal ta for meg en konkret øvelse: stå under marsj. Jeg har sett at etter jeg la om fra å bekrefte når hun gjorde rett, til å være stille når hun gjorde rett, har øvelsen blitt bedre. Etter litt tid ble hunden tryggere. Sånn at når jeg er stille, betyr det "fortsett, du gjør rett". Gjør hun feil, sier jeg "feil", også går jeg bort til henne, avbryter øvelsen, også prøver vi på nytt. En del som trener med bruk av mye ubehag har jeg sett gjør dette. Og det er jo i grunn smart. Hvis hunden gjør feil får den nei/rykk i båndet el., mens så lenge den gjør riktig er det stille = belønning kommer når som helst. Det er mulig jeg kan få en litt høy hund av dette, men jeg synes det lover veldig bra hittil. Enya ble tryggere (så fort hun skjønte konsptet) og vi har hatt større progresjon etter vi begynte med dette. Før har jeg vært litt lite konsekvent. Jeg har roset/klikk og belønnet når hun gjør rett, og fullført og prøvd på nytt ved feil. Eller, vært stille ved rett atferd, og avbrutt feil og prøvd på nytt. Ikke rart hun ble forvirret. I ringen har man på seg steinansiktet, og hunden går gjennom konkurransen og tenker "rett, rett, rett". En fordel da er jo selvsagt at tingene sitter. Dette er virkelig noe som har funket for oss, og jeg tror det er flere øvelser denne føreratferden med fordel kan overføres til :)


Stå under marsj from Superbikkja on Vimeo.