fredag 31. desember 2010

Hyttetur for spesielt interesserte

Jeg og Heidi har vært på hyttetur. Det var stas. Planen var å være der fra andre juledag til andre nyttårsdag, men ting går ikke helt etter planen. Det gjorde det ikke denne gangen heller, for å si det mildt.


Vi dro annen juledag, med godt humør, fem hunder (Lio og Chaos til Heidi, Enya, pluss to Gordon Settere, Walter og William) og masse mat. Lille bilen min klarte å klatre hele veien til toppen av det store fjellet, og vi fikk parkert. Det var ganske gøy da vi skulle bære over alle tingene våre, og jeg oppdaget at Heidi hadde pakket alle tingene sine i IKEA-poser. Jep IKEA-poser på fjelltur. Og bare for å ha det klart, så er ikke dette hytte av typen "kjøre til døra og låse opp en klar og varm hytte med alle fasiliteter". Vi snakker gå på ski over et vann til øya der hytta ligger, klatre seg opp til toppen av øya, måke vei inn i hytta, til boder og utedo, fyre opp, og vente ørtipørti timer på at ting skulle bli varmt og klart. Ganske stas var det da Heidi lasset all mat og bagasje over i en mini-pulk, strammet til, og spente den på meg. "Sånn Veronica, nå kan du gå." Jadda. Saklig. Jeg kom meg selvsagt ikke av flekken, og Heidi måtte pent slite med denne kreative pakkingen sin selv. "Jeg drar og fyrer opp i hytta og gjør det litt koselig der og sånn, så kan du bare komme når du kommer". Heidi var slettes ikke enig i dette, men det ble nå mer eller mindre slik.
Når jeg var vel fremme på hytta (og Heidi fortsatt slet med IKEA-poser og pulk midt på vannet et sted i begynnende skumring) skulle jeg sette på vannet. Varmen skulle stå på i 90 minutter slik at alt fikk tint, også skulle det slås på. Etter 90 minutter tining, begynte vriing og skruing på diverse kraner for å prøve å finne vann. Når jeg skulle åpne springen for å se om det kom vann, hadde hele blandebatteriet fryst. Fint. Etter litt lirking og godvilje ville den åpne seg, og yess: vann! Eneste som var litt merkelig var at vannet ikke ville slutte å renne når jeg stengte kranen. "Jaja, det går seg til" tenkte jeg og oppdaget i samme øyeblikk at vannet ikke rant ut av kummen heller. Så da kokte jeg opp vann og blandet i salt, og etter noen runder med dette, begynte vannet å renne. Lettet og i tro om at problemet var ute av verden kjente jeg at jeg ble våt på beina. Veldig våt. Når jeg åpnet skapet under vasken rant det vann ut av diverse rør. Supert. Jeg slo av alt og innså at vi ikke lenger hadde innlagt vann i hytta. Da var planen enten å smelte snø, eller borre hull i isen. Vi gikk for førstnevnte og sa "jaja, det kunne vært verre".
Dag to lagde håp om rørlegger, men fordi alle i hele Oppland hadde vannproblemer samtidig som oss, ble det håpet raskt knust i tusen knas. Det faktum at en eventuell rørlegger hadde vært nødt til å spenne på seg ski med utstyr i sekken og varmtvannstank under armen, gjorde ikke det hele noe lettere. Så noen rørlegger så vi ikke noe til, og samtidig hopet oppbasken seg opp.
3. dag på fjellet skulle det dusjes. På vei ned fra fjellet "falt" bilen min i grøfta og vi måtte vente på viking (det kunne vært verre). Etter litt om og men på grunn av dårlige veiforklaringer fant vi frem til denne dusjen, og fikk det unnagjort. Klokka halv tre var vi tilbake og skulle begynne å stå på ski. Etter 20 meter i nedoverbakke veltet jeg og Walter og Willian stakk. Jeg skulle følge fotspor og Heidi skulle hente fløyte. Hundene var og ble borte, og vi fant de ikke til tross for den eminente sporhunden Enyabenja. Skumringen kom, Heidi ringte og ba meg snu og komme tilbake fordi hun ikke ville ha noen SeaKing-reprise (jeg mener, man kan ikke ringe SeaKing mer enn én gang i livet, så jeg har brukt opp kvota mi). Jeg gikk tilbake, men hoppet av sporet fordi jeg så en lysning. Denne lysningen var et vann, og jeg valgte å gå der på grunn av bedre oversikt (og at det var lettere å finne meg der hvis jeg døde). Etter 30 minutter vandring på dette vannet kom hundene løpende bak meg, og da jeg snudde meg hoppet de opp og sørget for at jeg gikk i bakken. Jeg tok hundene i bånd, og fortsatte å gå. Etter noen minutter oppdaget jeg store furer i snøen, og skjønte at isen ikke var helt på g. Nå trodde jeg ikke lenger jeg kom til å dø, jeg visste jeg kom til å dø. Prøvde å ringe Heidi for å fortelle at alle pengene mine skulle gå til dyrebeskyttelsen, men hun hadde telefonen på lydløs (det var dritsmart, Heidi, å ha telefonen på lydløs da). "Det kunne vært verre. Eller, kunne det egentlig det?" Jeg ante fortsatt ikke hvor jeg var, men fortsatte å gå. Etter tre nær-døden-opplevelser (begynte å bli mørkt, visste ikke hvor jeg var (bortsett fra at jeg antagelig fortsatt var i Oppland), og at isen sprakk) så jeg utrolig nok en hytte. Vi kravlet oss opp til denne hytta og fant en vei. Ved et mirakel hadde Heidi sett på telefonen sin (det er veldig dumt å ha telefonen tilgjengelig når jeg holder på å dø ute i villmarken), og hun ringte. Så satte hun seg i bilen, og lekte TiguanKing.
Onsdag gikk mer eller mindre smertefritt for seg. Helt til vi kom hjem. Walter og William sloss, markerte inne, og Walter hylte non-stop i 6 timer. Så hadde han en pause på fem minutter da han var ute og tisset, også begynte han igjen. Jeg og Heidi la oss, og konkluderte raskt med at soving var utelukket. Walter sov derfor på badet den natta (og tisset i dusjen) og klokka 8 dagen etter vekket Heidi meg. Vi pakket og dro, spiste kebab på Hov og konkluderte med at det kunne vært verre.

Det kunne vært mye verre.

 Opel Astra tar seg en hvil.
 Vanvittig vakkert langs Randsfjorden!

 Flinkeste trekkhundene! (Legg merke til den lille sorte prikken, Enya, i front som hare.)

 Denne var det godt vi hadde. Fulgt til punkt og prikke selvsagt :)